Bilder fra Ifanadiana generelt, kortur og besøk av koret til Lilliann

"Så gjør vi så når til kirke vi går, kirke vi går, kirke vi går..."

Per Ivar og "pastora" (den lutherske prosten)

Tobyen (sted hvor hyrdene, se tidligere innlegg, tar seg av syke) i Ifanadiana

Utsikt ned til Ifanadiana-sentrum.

Et lite stykke Ifanadiana

Ifanadiana sentrum

Sentrum

Krysset. Vi bor innover grusveien

Her er det ikke "skolebuss", men "skolepousse-pousse". På grusveien inn mot der jeg bor.

Veien rett nedenfor der jeg bor.



"Kolesy Loterana" - den lutherske skolen jeg jobber på. Her kan man gå fra man er 3 år (førskole) tom ungdomsskolen.

Fotballbanen i byen.

Den offentlige (og eneste) videregående skolen i byen

Resten av den videregående skolen.

Kortur
Ei bro vi måtte over.

Veien til Ambalahosy (landsbyen vi besøkte)

Utsikt ned mot Ifanadiana


Ambalahosy

Kirka i Ambalahosy

Vlol forbereder maniok.

Her sitter vi og spiser inni huset vi bodde i på korturen.

Tilskuere (følte alle ungene i landsbyen sto i døra og kikka på oss. Jeg var spesielt interessant, er jo tross alt "vazaha" (utlending) og skiller mæ litt ut utseendemessig:-P)


Besøk av koret til Lilliann (de er fra Tombotsoa, Antsrabe)
Vårt kor lagde all maten til koret som var på besøk. Her sitter vi og plukker steiner og ris med skall ut av risen.

Her blir maten lagd, på tre steiner... Fyren i blå t-skjorte er forresten rektor på skolen jeg jobber.

Sammen med noen av korjentene i sentrum.

Koret til Lilliann

Koret fra Ifanadiana

Jentene i koret. Føler mæ en smule bleik ja:-P

Noen korfolk

Folk fra koret "mitt"

Veien ned fra kirka. Bussen til koret fra Antsirabe står til venstre.

Litt av hvert...

Siden korturen har det skjedd litt av hvert. Jeg har bla. vært med Per Ivar og barna (Lilliann var ikke med. Hun hadde nemlig tolkejobb i Tana for ingen ringere enn våre kjære ministere Solheim og Solhjell som var her på Madagaskar forrige uke) til Fihaonana (en av den gassisklutherske kirkes tre jordbruksskoler) og besøkt Preben. Det var gøy å få se åssen han hadde det og å ha sett stedet hvor han bor og jobber.

På vei til Fihaonana kjørte vi gjennom byen Manakara. Den ligger ved sjøen. For første gang på tre måneder fikk jeg se HAVET! Det var fantastisk! Merker at jeg kommer fra kysten ja. Dessuten er det jo sjøen som binder Madagaskar og Norge sammen.

Vi badetJ (Mitt første bad på Madagaskar). Vi hadde stranda nesten helt for oss sjøl (kan ha noe med at vi var der seint på ettermiddagen). Sinnsykt digg!

Torsdag for nesten to uker siden begynte jeg å undervise i engelsk på Kolesyen (skolen). Jeg var livredd da jeg gikk til timen. For det første føler jeg meg ikke som en lærer. For det andre er det ikke så lett å undervise på gassisk… (heldigvis hadde Per Ivar hjulpet meg med å oversette noen setninger jeg kunne si)

Jeg skulle undervise 7 og 8 (4 og 5 klasse etter norsk system). Da jeg hadde funnet klasserommet hilste jeg på læreren og så gikk han. Jeg trodde læreren skulle være der, så jeg kunne spørre ham hvis jeg trengte hjelp. Men der sto jeg ved tavla foran en gjeng på 44 elever og følte meg litt ”lost” kan du si. Men jeg fant ut at jeg måtte bare hoppe i det. Halleluja og takk til Gud, det gikk bra! Vi forsto hverandre ikke like godt hele tida, men de lærte noen fraser. Og de var høflige og oppførte seg fint. Jeg prøvde å få dem til å gå sammen to og to og ha en dialog jeg hadde skrevet ned, men det funka dårlig. Kan godt være jeg ikke forklarte det bra. Dessuten er det nok en uvant arbeidsmåte. Men da jeg spurte dem om de ville komme opp to og to og ha dialogen foran klassen, var det en haug som meldte seg frivillig. Og da de 30 minuttene var gått og jeg var ferdig – ville noen at jeg skulle være lenger.

I tilegg til engelskundervisningen er jeg i klassene til Tina og Sara (Våje-jentene). I den ene klassen er det 3-4åringer og i den andre 4-5åringer. Jeg er to dager i hver klasse. Jeg er med som hjelpelærer. Førskole/barnehage er litt annerledes her enn i Norge. Her sitter ungene i et klasserom, de skal sitte fint og begynner å lære å skrive når de er 3 år (hvis de går på førskolen altså). Dessuten lærer de litt fransk også (f.eks tall og kroppsdeler). Men det er mye sang. Særlig er bevegelsessanger stas. I Tinas klasse har vi øvd på ”løkkeskrift-i” og u og tegnet forskjellige border. Tenker det er ganske mange av dere i Norge som vil le av at frøken Avtjern hjelper ungene med å lære skjønnskrift. Jeg skriver jo så sabla nydelig selv:-P Jeg vet vel om et par lærere jeg har hatt som ikke heller helt hadde sett for seg det. Da jeg gikk rundt og skulle hjelpe elevene å skrive en pen u, eller holde hånda deres mens jeg viste hvordan lage en riktig bord hadde jeg lyst til å le selv.

På mandag denne uken skulle jeg være i Saras klasse. Etter at jeg hadde hatt engelskundervisning i første klasse troppet jeg opp. Men jeg var der ikke lenge før Saras lærer fortalte at læreren i Tinas klasse var syk, og lurte på om ikke jeg kunne ta den klassen. Heldigvis hadde læreren skrevet noen ting vi skulle gjøre. Vi telte fra 1 – 15 på fransk, øvde på å skrive tall og så lærte jeg dem et par sanger (”Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig” og ”Hvem har skapt alle blomstene?” på gassisk) Men følte meg litt hjelpeløs da elevene spurte meg om forskjellige ting og jeg ikke skjønte hva de sa, og særlig da ei jente begynte å grine. Men følte i det store og det hele at det gikk ganske braJ Dagen etter var Tinas lærer fortsatt syk, så jeg hadde klassen hennes da også.

På ettermiddagene har jeg opplegg for Våje-barna. Vi tegner, maler, leker, leser, synger og spiller. Særlig jentene er veldig glade i å synge, så jeg har fått lært dem noen av de barnesangene jeg kan. Så nå synger vi alt fra ”Stå opp, gå å fortell!” Av Ivar skippervold til ”Oppe på lofte der bor det tre spøkelser, Spøkelsefar og Spøkelsemor og lille Lommetørkle”…

For en uke siden fikk jeg pakke fra Norge som Knut Holter hadde med. Der var det bla engelskbøker fra Høvåg skole. Det var kjempebra! De kommer godt med.

Og naa har jeg faatt julekalender av Frk. Ribe. Tusen takk! Naa skal jeg prove saa godt jeg kan aa faa julestemning. Men d er litt vanskelig siden det bare blir varmere og varmere her....

Kortur

Har ikke vært på internett på ei stund, men skrev et innlegg til bloggen for et par uker siden, som jeg legger ut nå:

Jeg begynte i kor forrige helg. Jeg fant nemlig ut at hvis jeg skal bli kjent med folk maa jeg gjore noe med det selv. Det nytter ikke bare aa sitte hjemme. Dessuten onsker jeg aa bli kjent med ungdommene her.

Koret har øvelser på lørdag og søndag ettermiddag. Det var temmelig skummelt å bare bestemme seg for å gå når jeg ikke kjente noen. Men det gikk bra. Folk er veldig koselige. På søndag fikk jeg vite at vi skulle på tur med koret helga etter. Og de spurte om jeg ville bli med. Jeg skjønte etter hvert at vi skulle til et sted ca 7 kilometer unna, at vi skulle gå på beina og at jeg skulle ha med finklær til gudstjeneste og et laken eller teppe til å ha over meg når jeg skulle sove. Men jeg var litt redd for at jeg kunne ha misforstått noe…

Dessuten kan jeg jo ingen sanger (tar litt tid å lære de gassiske tekstene for en stakkars nordmann). Kan vel strengt tatt melodien på tre julesanger:-P (det var de vi øvde på på de to øvelsene jeg har vært på). Men jeg tenkte det var en mulighet til å bli kjent med folk… så etter hvert som uka gikk bestemte jeg meg for å dra.

Vi skulle dra klokka ett på lørdag. Jeg visste vi skulle møte i krysset ute ved hovedveien, men hadde ikke så lyst til å gå dit alene og risikere å bli stående der en evighet og bli beglodd (var vel litt redd for å ha misforstått noe også). Fikk avtalt å gå sammen med Aina (han bor her på tunet og jobber i SOFASPAN, det prosjektet Per Ivar Våje jobber i). Vi troppet opp i krysset klokka 13.45. (bare tre kvarter for seint). Da var det ca. fem andre der (er litt ”african time” her ja…). Etter ei stund var vi fire stykker som begynte å gå. Og så skulle flere komme etter hvert.

Da vi tok en pause fikk vi etter hvert følge med flere. Pastora, eller prosten, viste vei. Dessuten var han guide. Da vi kom opp i høyden sa han navnene på landsbyene vi kunne se i det fjerne. Dessuten kunne han navn på en haug med trær og planter og forklarte litt om dem (jeg skjønte vel egentlig ikke så mye av det, men skulle gjerne skjønt det).

Jeg visste at vi skulle gå 7 kilometer, men tenkte kanskje vi skulle gå på hovedveien fordi vi ikke hadde bil, men den gang ei! Vi var på skautur. Det var helt fantastisk natur! Regnskog, rismarker og veldig kupert terreng. Mange steder var det kjempefin utsikt og vi kunne se utrolig langt! Men stien var bratt og glatt mange steder. Har fram til nå hatt et prinsipp om å ikke gå barbeint (har nemlig ikke lyst på sandlopper som legger egg under huden). Men fant snart ut at jeg bare glei hvis jeg ikke gikk barbeint. Dessuten tok jo nesten alle de andre av skoene. Og jeg elsker jo å gå barbeintJ

Det var varmt og jeg kjente at jeg ikke har så god kondis… da vi kom fram til en landsby tenkte jeg vi kanskje var fremme, men det var enda lenger.

Da vi til slutt kom fram ble vi invitert inn i et hus. Der ble vi servert bananer. Husene her er trehus som står på stolper med ravinalabladtak (Ravinala er ei spesiell palme som vokser på Madagaskar) og består ofte av ett rom med ildsted i midten. På golvet er det store stråmatter som gjerne dekker hele golvet.

I det huset vi kom inn i var det to stoler. Og gjett hvem som ble plassert på dem? Pastoraen og jeg:-P Jeg prøvde å få rektor (på den skolen jeg skal jobbe på) til å sette seg på min stol da han kom, men det funka ikke… Jeg har jo alltid hatt lyst på mørk hud og svart hår. Jeg har vel kommet over det og funnet ut at jeg er hvit og sånn er det bare, men akkurat når man reiser ut sånn på landsbygda hadde det vært himla greit å kunne gli litt mer inn i mengden. Og jeg kan ikke fordra forskjellsbehandling. Da noen av folkene i landsbyen begynte å si at vazahen (utlendingen) skulle sove i et annet hus enn koret protesterte jeg. Heldigvis hjalp pastoraen og taleen (”tale” betyr rektor på gassisk) meg og sa jeg ønsket å sove sammen med de andre.

Huset vi skulle bo i var som de jeg tidligere har beskrevet. Tror vi var 12 stykker fra koret som var på tur. Noen av jentene lagde mat, først kokt maniok og så ”vary si anana” (rett oversatt: ris og blader). Det var ikke nok tallerkener og skjeer til at alle kunne spise samtidig. Det gjorde at det var naturlig at guttene/mennene spiste først til hvert måltid. Det var veldig spesielt å observere. Jeg følte kanskje ikke det var helt naturlig:-P Jeg ville tenkt guttene først til ett måltid og jentene først til det neste. Eller blanding. Det er mange koder å lære.

Vi ”delte” huset slik at guttene sov på den ene siden av ildstedet og jentene på den andre. Der sov vi tett i tett, rett på stråmattene med hvert vårt teppe over oss. Men først satt vi å sang og pratet utover kvelden. Veldig koselig. Ganske sent var det møte i kirka, hvor vi bla sang med koret. Kirka hadde ingen vegger, bare stolper og vi satt på stråmatter.

Jeg var drittrøtt da vi la oss i 12-tida (jeg som trodde folk la seg så dødla tidlig her). Men jeg lå ytterst rett ved siden av en del Høy/strå. Plutselig hørte jeg en lyd. Det hørtes ut som det var noe som kravlet. Først tenkte jeg kakkelakk, men det hørtes større ut. Etter hvert tenkte jeg både på mus og rotte. Jeg smurte meg med myggspray og så ba jeg om at det ikke måtte komme noen dyr på meg og at jeg måtte sovne. Heldigvis ble det stilleJ

Jeg våknet noen ganger i løpet av natta. Og hver gang hørte jeg sang. Det var nemlig likskue i et av nabohusene. Når noen dør kommer folk på besøk for å kondolere familien, mens den døde fortsatt ligger i huset. Hvis det er en kristen familie blir det sunget masse salmer og kristne sanger. Folk kommer og går. Familien sitter på skift, slik at det alltid er noen som sitter hos den døde.

Jeg tror noen av korjentene begynte å lage mat i 4-5 tida. Da var jeg temmelig trøtt. Vi spiste i 6-halv syv tida: ris med tomat og løk. Det var godtJ

Etterpå gikk vi bort sammen med pastoraen på likskue. Han sa noen ord og så sang vi alle en del sanger fra sangboka. Det var veldig spesielt. Jeg var redd for å gjøre noe feil i forhold til de gassiske kodene. Men vi bare kom og satte oss ned og så snakket pastoraen. Det var trist. Det var en liten unge som var død. Jeg tenkte på foreldrene og familien.

Etter likskuet gikk vi tilbake til huset og spiste litt. Og så gikk vi på møte i kirka før vi vendte nesa hjemover.

Det var en slitsom tur hjem hvor jeg bla savnet drikkevann noe sykt og hvor det ei stund var steik sol og lummert og hvor det etter hvert ble lyn, torden og himmelens sluser åpnet seg. Vi søkte ly i et lite skur langs veien, men det var veldig begrenset hvor mye vann taket tålte. Vi ble seriøst klissvåte så det var digg å komme hjem og få skifta.

Det har vært en opplevelsesrik tur, selv om vi bare var borte et døgn. Jeg føler jeg både har sett ting utenfra og hatt et ”sosialantropologisk (observerende) perspektiv”, jeg har følt meg som den som sliter hardt med språket og ikke kan kodene og har prøvd å gli inn så mye som mulig. Og så har jeg følt meg veldig godt mottatt. Det virker som om de føler ansvar for at jeg skal ha det bra og trives. Taleen spurte t.o.m. hvilke sanger jeg ønsket vi skulle synge på møtet. Samtidig har jeg sittet en del og hørt de andre snakke uten å skjønne noe. Det er deilig at de ikke stresser med å underholde meg.

Ting jeg ikke hadde tenkt å gjøre – men så bare blei det sånn:
- Gå barbeint i skauen her
- Spise av tallerkener vasket i litt kaldt vann
- Dele vannflaska mi med halve koret
- Sove uten myggnett

Vil bare informere om at etter dette innlegget ble skrevet har jeg fått min første sandloppe på siden av hælen:-P Tror kanskje jeg fikk den på turen. Heldigvis hjalp Charlotte (kokken til Lilliann og Per Ivar) meg med å få den ut.