Kortur

Har ikke vært på internett på ei stund, men skrev et innlegg til bloggen for et par uker siden, som jeg legger ut nå:

Jeg begynte i kor forrige helg. Jeg fant nemlig ut at hvis jeg skal bli kjent med folk maa jeg gjore noe med det selv. Det nytter ikke bare aa sitte hjemme. Dessuten onsker jeg aa bli kjent med ungdommene her.

Koret har øvelser på lørdag og søndag ettermiddag. Det var temmelig skummelt å bare bestemme seg for å gå når jeg ikke kjente noen. Men det gikk bra. Folk er veldig koselige. På søndag fikk jeg vite at vi skulle på tur med koret helga etter. Og de spurte om jeg ville bli med. Jeg skjønte etter hvert at vi skulle til et sted ca 7 kilometer unna, at vi skulle gå på beina og at jeg skulle ha med finklær til gudstjeneste og et laken eller teppe til å ha over meg når jeg skulle sove. Men jeg var litt redd for at jeg kunne ha misforstått noe…

Dessuten kan jeg jo ingen sanger (tar litt tid å lære de gassiske tekstene for en stakkars nordmann). Kan vel strengt tatt melodien på tre julesanger:-P (det var de vi øvde på på de to øvelsene jeg har vært på). Men jeg tenkte det var en mulighet til å bli kjent med folk… så etter hvert som uka gikk bestemte jeg meg for å dra.

Vi skulle dra klokka ett på lørdag. Jeg visste vi skulle møte i krysset ute ved hovedveien, men hadde ikke så lyst til å gå dit alene og risikere å bli stående der en evighet og bli beglodd (var vel litt redd for å ha misforstått noe også). Fikk avtalt å gå sammen med Aina (han bor her på tunet og jobber i SOFASPAN, det prosjektet Per Ivar Våje jobber i). Vi troppet opp i krysset klokka 13.45. (bare tre kvarter for seint). Da var det ca. fem andre der (er litt ”african time” her ja…). Etter ei stund var vi fire stykker som begynte å gå. Og så skulle flere komme etter hvert.

Da vi tok en pause fikk vi etter hvert følge med flere. Pastora, eller prosten, viste vei. Dessuten var han guide. Da vi kom opp i høyden sa han navnene på landsbyene vi kunne se i det fjerne. Dessuten kunne han navn på en haug med trær og planter og forklarte litt om dem (jeg skjønte vel egentlig ikke så mye av det, men skulle gjerne skjønt det).

Jeg visste at vi skulle gå 7 kilometer, men tenkte kanskje vi skulle gå på hovedveien fordi vi ikke hadde bil, men den gang ei! Vi var på skautur. Det var helt fantastisk natur! Regnskog, rismarker og veldig kupert terreng. Mange steder var det kjempefin utsikt og vi kunne se utrolig langt! Men stien var bratt og glatt mange steder. Har fram til nå hatt et prinsipp om å ikke gå barbeint (har nemlig ikke lyst på sandlopper som legger egg under huden). Men fant snart ut at jeg bare glei hvis jeg ikke gikk barbeint. Dessuten tok jo nesten alle de andre av skoene. Og jeg elsker jo å gå barbeintJ

Det var varmt og jeg kjente at jeg ikke har så god kondis… da vi kom fram til en landsby tenkte jeg vi kanskje var fremme, men det var enda lenger.

Da vi til slutt kom fram ble vi invitert inn i et hus. Der ble vi servert bananer. Husene her er trehus som står på stolper med ravinalabladtak (Ravinala er ei spesiell palme som vokser på Madagaskar) og består ofte av ett rom med ildsted i midten. På golvet er det store stråmatter som gjerne dekker hele golvet.

I det huset vi kom inn i var det to stoler. Og gjett hvem som ble plassert på dem? Pastoraen og jeg:-P Jeg prøvde å få rektor (på den skolen jeg skal jobbe på) til å sette seg på min stol da han kom, men det funka ikke… Jeg har jo alltid hatt lyst på mørk hud og svart hår. Jeg har vel kommet over det og funnet ut at jeg er hvit og sånn er det bare, men akkurat når man reiser ut sånn på landsbygda hadde det vært himla greit å kunne gli litt mer inn i mengden. Og jeg kan ikke fordra forskjellsbehandling. Da noen av folkene i landsbyen begynte å si at vazahen (utlendingen) skulle sove i et annet hus enn koret protesterte jeg. Heldigvis hjalp pastoraen og taleen (”tale” betyr rektor på gassisk) meg og sa jeg ønsket å sove sammen med de andre.

Huset vi skulle bo i var som de jeg tidligere har beskrevet. Tror vi var 12 stykker fra koret som var på tur. Noen av jentene lagde mat, først kokt maniok og så ”vary si anana” (rett oversatt: ris og blader). Det var ikke nok tallerkener og skjeer til at alle kunne spise samtidig. Det gjorde at det var naturlig at guttene/mennene spiste først til hvert måltid. Det var veldig spesielt å observere. Jeg følte kanskje ikke det var helt naturlig:-P Jeg ville tenkt guttene først til ett måltid og jentene først til det neste. Eller blanding. Det er mange koder å lære.

Vi ”delte” huset slik at guttene sov på den ene siden av ildstedet og jentene på den andre. Der sov vi tett i tett, rett på stråmattene med hvert vårt teppe over oss. Men først satt vi å sang og pratet utover kvelden. Veldig koselig. Ganske sent var det møte i kirka, hvor vi bla sang med koret. Kirka hadde ingen vegger, bare stolper og vi satt på stråmatter.

Jeg var drittrøtt da vi la oss i 12-tida (jeg som trodde folk la seg så dødla tidlig her). Men jeg lå ytterst rett ved siden av en del Høy/strå. Plutselig hørte jeg en lyd. Det hørtes ut som det var noe som kravlet. Først tenkte jeg kakkelakk, men det hørtes større ut. Etter hvert tenkte jeg både på mus og rotte. Jeg smurte meg med myggspray og så ba jeg om at det ikke måtte komme noen dyr på meg og at jeg måtte sovne. Heldigvis ble det stilleJ

Jeg våknet noen ganger i løpet av natta. Og hver gang hørte jeg sang. Det var nemlig likskue i et av nabohusene. Når noen dør kommer folk på besøk for å kondolere familien, mens den døde fortsatt ligger i huset. Hvis det er en kristen familie blir det sunget masse salmer og kristne sanger. Folk kommer og går. Familien sitter på skift, slik at det alltid er noen som sitter hos den døde.

Jeg tror noen av korjentene begynte å lage mat i 4-5 tida. Da var jeg temmelig trøtt. Vi spiste i 6-halv syv tida: ris med tomat og løk. Det var godtJ

Etterpå gikk vi bort sammen med pastoraen på likskue. Han sa noen ord og så sang vi alle en del sanger fra sangboka. Det var veldig spesielt. Jeg var redd for å gjøre noe feil i forhold til de gassiske kodene. Men vi bare kom og satte oss ned og så snakket pastoraen. Det var trist. Det var en liten unge som var død. Jeg tenkte på foreldrene og familien.

Etter likskuet gikk vi tilbake til huset og spiste litt. Og så gikk vi på møte i kirka før vi vendte nesa hjemover.

Det var en slitsom tur hjem hvor jeg bla savnet drikkevann noe sykt og hvor det ei stund var steik sol og lummert og hvor det etter hvert ble lyn, torden og himmelens sluser åpnet seg. Vi søkte ly i et lite skur langs veien, men det var veldig begrenset hvor mye vann taket tålte. Vi ble seriøst klissvåte så det var digg å komme hjem og få skifta.

Det har vært en opplevelsesrik tur, selv om vi bare var borte et døgn. Jeg føler jeg både har sett ting utenfra og hatt et ”sosialantropologisk (observerende) perspektiv”, jeg har følt meg som den som sliter hardt med språket og ikke kan kodene og har prøvd å gli inn så mye som mulig. Og så har jeg følt meg veldig godt mottatt. Det virker som om de føler ansvar for at jeg skal ha det bra og trives. Taleen spurte t.o.m. hvilke sanger jeg ønsket vi skulle synge på møtet. Samtidig har jeg sittet en del og hørt de andre snakke uten å skjønne noe. Det er deilig at de ikke stresser med å underholde meg.

Ting jeg ikke hadde tenkt å gjøre – men så bare blei det sånn:
- Gå barbeint i skauen her
- Spise av tallerkener vasket i litt kaldt vann
- Dele vannflaska mi med halve koret
- Sove uten myggnett

Vil bare informere om at etter dette innlegget ble skrevet har jeg fått min første sandloppe på siden av hælen:-P Tror kanskje jeg fikk den på turen. Heldigvis hjalp Charlotte (kokken til Lilliann og Per Ivar) meg med å få den ut.