Jesosy Mamonjy (betyr: Jesus Frelser)

NMS har kommet med retningslinjer for ”blogg-skriving” Det er i den sammenheng viktig for meg å si at det jeg skriver er mitt ansvar og ikke nødvendigvis representerer NMS sitt syn.

Her på Madagaskar er det slik at den lutherske-, den reformerte-, den katolske- og den anglikanske kirke samarbeider noe. De har av og til økumeniske møter og de godkjenner hverandre som kristne kirker. Alle andre kirker blir av disse fire kirkene sett på som sekter. Dette jeg skriver er ikke ment som kritikk, men tror det er viktig å ha denne informasjonen i bakhodet når dere leser videre. Det er også viktig for meg å nevne at bare for en generasjon siden i Norge hadde mange lutheranere og pinsevenner tjukt av fordommer mot hverandre, og det finnes nok av fordommer hos enkelte fortsatt…

Det at alle andre kirkesamfunn blir sett på som sekter, har gjort at f.eks da jeg bodde i Ifanadiana gikk jeg bare i den lutherske kirka. Jeg bodde ikke så lenge der og ville ikke støte noen. Dessuten var jeg jo med i koret i kirka, og ville være med å synge på gudstjenestene. Og så er det jo tross alt FLM (eller NMS) jeg jobber for.

Men jeg har hele tida hatt lyst til å se litt mer av kristenheten på Madagaskar enn bare FLM (Fiangonana Loterana Malagasy, Den Gassisk Lutherske kirke). Da jeg kom opp hit til Antsirabe tenkte jeg ”nytt sted - nye muligheter”. Jeg har lest et sted at det er Madagaskars tredje største by, så jeg tenkte at her kunne jeg gli litt mer inn i mengden og ikke bli lagt merke til (i motsetning til i lille Ifanadiana). Omtrent ingen ville vite hvor jeg var på møte.

Første søndagen jeg var her, bestemte jeg meg for å gå i en eller annen kirke (visste ikke hvilken). Men den eneste kirken jeg hadde sett utenom den lutherske og den katolske, var Jesosy Mamonjy (jeg hadde hørt at det var en type pinsemenighet). Jeg visste ikke når det var møte eller noenting, men jeg tenkte at jeg gikk mot den kirka og hvis jeg så en annen kirke på veien, kunne jeg eventuelt gå på møte der…

Klokka halv ni gikk jeg ut i byen. Det er en helt spesiell opplevelse å gå i Antsirabes gater en søndag morgen/formiddag. Det er tjukt av stivpynta folk med bibel og sangbok under armen på vei mot ei eller annen kirke. Jeg bestemte meg for å følge strømmen. Men folk gikk alle veier. Og da jeg hadde gått forbi markedet hadde jeg fortsatt ikke sett noen kirker (de ligger sikkert inn i sidegatene). Jeg endte opp utenfor Jesosy Mamonjy. Men der så det temmelig tomt ut. Det var rett før jeg gikk hjemover igjen. Da så jeg plutselig ei dame som gikk opp til kirka og ei annen som fortsatt stod utenfor porten. Jeg tok mot til meg, gikk bort og spurte om hun pleide å gå på møte i denne kirken. ”Ja”, svarte hun. ”Velkommen, møtet begynner om en halvtime, men du kan bare gå inn!”. Det var ei stor kirke. Jeg kikket inn den første døra jeg kom til. Der lå allerede folk på kne i benkeradene og ba. Damene på den ene sida og mennene på den andre. Det første jeg la merke til var at alle damene hadde skaut på hodet. Å nei!, tenkte jeg. Jeg gikk ut og sa til dama jeg hadde snakket med at jeg ikke hadde med meg noe å dekke hodet med. Men hun svarte at det ikke gjorde noe.

Jeg tror jeg ble sittende midt mellom ei mor og ei datter. Dattera hadde en baby og en litt eldre sønn. Både mora og dattera var kjempehjelpsomme når jeg skulle slå opp på alle bibelstedene. Og jeg fikk se i sangboka med dattera.

Jeg følte det var litt sånn type gammeldags karismatisk menighet. Alle sa ”amen!” og ”halleluja!” samtidig, og midt i møtet var det ned å knele i benken og be. Og pastoren var så energisk at han nesten sto og hoppa på talerstolen. Men det som var sinnsykt digg, var at det flere ganger var ”fellesbønn”, slik at alle ba høyt samtidig. Da kunne jeg be til Gud på norsk, få øst ut hjertet mitt, og dessuten føle meg litt deltagende i møtet. Det var også veldig deilig at det var lov til å klappe og løfte hendene.

På slutten av møtet var først alle de voksne mennene, så alle de unge mennene, så alle de voksne damene og til slutt alle de unge kvinnene oppe og sang foran menigheten. Da det var de unge kvinnenes tur, pushet damene i benkeraden meg, og plutselig sto jeg på plattformen sammen med alle jentene i menigheten og sang en sang fra sangboka jeg aldri hadde hørt før… Man får gjort litt ting på sparket her på Madagaskar…

Da jeg gikk på markedet forrige uke møtte jeg flere som spurte om de ikke hadde sett meg i Jesosy Mamonjy, og så lurte de på om jeg kom tilbake på møte neste søndag. Og jeg som tenkte at jeg kunne være anonym i denne byen :-P

Nå på søndag var jeg igjen på møte i Jesosy Mamonjy, denne ganga med skaut;- ) Jeg hadde tenkt å være en anonym møtegjenger, men den gang ei! Plutselig hørte jeg at ho dama som ledet i bønn sa at her var det en engelsktalende utlending, så hvis noen kunne oversette for henne var det fint. Ble litt flau ja! Men det var jo luksus å få oversatt prekenen og tom. sangene, så jeg kunne få litt mer åndelig utbytte av møtet! Pastoren talte om at Jesus er kongenes Konge og at vi er hans ambassadører der vi er.

Da møtet nesten var slutt henvendte pastoren seg plutselig til meg fra talerstolen på gassisk. Han takket for at jeg kom i menigheten og sa jeg var velkommen tilbake osv. Plutselig sa tolken min: ”Og hvis du vil si noe om hvordan du synes møte har vært og hvordan du trives her, så er du velkommen til å gjøre det.”. Jeg ble litt overrasket kan du si! Jeg lurte på om jeg hadde misforstått og spurte: ”Nå?”. Hun svarte at vi bare skulle synge en sang først og så kunne vi gå opp. Hun skulle tolke.

Så der sto jeg plutselig på talerstolen, foran hele menigheten på mangehundre mennesker og takket for at de tok så godt i mot meg og sa at det er kjempeviktig at vi blir minnet om at vi er Jesu ambassadører der vi er. Jommen sa jeg anonym! Nå vet sikkert hele Antsirabe hvor jeg var på møte forrige søndag:-P